The roles of global drivers and national policy in shaping the seafood industry and coastal societies: The case of Norway

Summary

Verdiskapingen i norsk sjømatnæring har de siste tiårene vist sterk vekst, med nye rekorder i eksportverdi nesten hvert år. Fiskeriene er ikke lenger avhengige av subsidier, flåten har blitt lønnsom og moderniseres jevnt og trutt, og fiskerne får svært konkurransedyktige lønninger. Havbruksnæringen vokser enda sterkere, den er enda mer lønnsom, og den legger grunnlaget for en stor leverandørindustri og store ringvirkninger. Resultatet er en sjømatnæring som de siste 10-12 årene har økt sin andel av BNP betydelig. En viktig årsak til den sterke utviklingen i den norske sjømatsektoren er veksten i lakseoppdrett, men også en god prisvekst på villfisk. En lønnsom flåte har imidlertid ikke kommet uten sterke tiltak, noe som har resultert i færre fiskere. Global konkurranse fører også til færre arbeidstakere i foredling, og sjømatnæringen spiller nå en mindre viktig rolle for sysselsettingen i kystsamfunnene enn før. På den annen side vokser akvakultur (selv om vekstmulighetene kan være begrensede), med vekst i både oppdrettsproduksjon og foredling. Dette skaper også økte ringvirkninger for resten av samfunnet, drevet av store innkjøp av varer og tjenester, hvor mye kommer fra en innovativ leverandørindustri, som også øker eksporten til andre oppdrettsnasjoner. Det overordnede temaet for denne oppgaven er forutsetningene for en lønnsom sjømatnæring i Norge. Artiklene belyser ulike elementer som avgjør hvilke deler av den norske sjømatnæringen vi kan forvente at vil være konkurransedyktige internasjonalt, og hvorfor det kan være tilfelle, samt hvordan sjømatnæringen kan bidra til sysselsetting og verdiskaping i ulike deler av Norge. Avhandlingen inneholder fem artikler, mens kappen belyser felles mekanismer som bidrar til å forklare hvordan global utvikling og nasjonal politikk samlet former sjømatnæringen og norske kystsamfunn. Lønnsomheten er høy i fiskeflåten og i havbruk, der Norge nyter godt av gode eller unike naturforhold, og hvor det er en ressursrente i fiskeriene og en grunnrente i havbruk. Det er imidlertid mye lavere i foredling, hvor konkurranse fra lavkostland som Kina, Polen og Litauen har bidratt til å sette industrien under press. Over tid har antall fiskere og ansatte i fiskeforedling blitt kraftig redusert. De siste årene har imidlertid antallet fiskere og fiskeindustriarbeidere stabilisert seg og til og med økt litt. I noen regioner, som Øst-Finnmark, har fiskeriene hatt stor økning i sysselsettingen de siste 10-15 årene, men likevel fortsetter folketallet å synke. Utviklingen av fiskerinæringen kan dermed ikke lenger forklare, i hvert fall ikke alene, befolkningsutviklingen i kystsamfunnene. Men i sum, med en sterk og lønnsom fiskeflåte og akvakulturproduksjon, og en knapt overlevende foredlingsindustri, så viktig for sysselsettingen som den er, betyr utviklingen innen fiskeri og havbruk at sjømatnæringens betydning for kystsamfunn likevel har økt de siste 10-20 årene.

Read publication here:

NVA : hdl.handle.net/11250/5489426