Peracetic acid as a potential treatment for amoebic gill disease (AGD) in Atlantic salmon - Stage 1
Publication details
Publisher : Nofima AS
International Standard Numbers
:
Printed
:
978-82-8296-600-9
Publication type : Nofima’s reports
Series : Nofima rapportserie 21/2019
Year : 2019
Links
:
ARKIV
:
hdl.handle.net/10037/16564
If you have questions about the publication, you may contact Nofima’s Chief Librarian.
Kjetil Aune
Chief Librarian
kjetil.aune@nofima.no
Summary
Det overordnede målet for PERAGILL var å etablere en alternativ behandling mot AGD. Eksisterende behandlinger har flere praktiske og miljømessige begrensninger. Pereddikksyre (PAA) er et potent oksidasjonsmiddel med bredspektret antimikrobiell aktivitet som brytes ned til relativt trygge komponenter og har derfor blitt anerkjent som et bærekraftig desinfeksjonsalternativ i akvakultur. Det har allikevel ikke blitt testet ut som potensiell behandling mot AGD. Dette prosjektet hadde derfor til hensikt å teste ut hvorvidt PAA kunne være et alternativt behandlingsmiddel. Fase 1 i prosjektet har undersøkt effekt av PAA eksponering på laksens helse og velferd, nedbrytningskinetikk og antiparasittisk effekt mot Paramoeba peruans, agenset som forårsaker AGD. Det ble gjennomført 3 in vivo eksperimenter der laks ble eksponert for ulike nivå av PAA. Eksperiment 1 var designet for å evaluere hvorvidt tidligere eksponeringshistorikk ville dempe sensitivitetsresponsen ved gjentatt eksponering. Eksperiment 2 undersøkte hvorvidt stresshåndtering i forkant at PAA-behandlingen ville påvirke effekten av PAA. I eksperiment 3 ble effekt av PAA etter gjentatt eksponering undersøkt. Veksthastighet var ikke påvirket av noen av eksponeringsalternativene. Adferdsendring ble kun observert i eksperiment 3. Det ble ikke registrert økt dødelighet i noen av forsøkene og den eksponerte fisken kom seg raskt etter behandlingen. Fôringsaktiviteten ble raskt gjenopptatt. Eksterne velferdsforandringer var av mild karakter. Histologisk analyse av gjeller og skinn viste at selv om det var observert noe patologi hos den eksponerte fisken var de mukosale barrierene oppretthold. Gjentatte eksponeringer så derimot ut til å påvirke det mukosale laget i gjellene (eksperiment 3). Fiskens adaptive responser var robust og i de fleste tilfellene var fiskens basale konsentrasjon gjenopprettet kort tid etter eksponeringen. PAA eksponeringen i eksperiment 1 og 2 påvirket ikke plasma metabolomet i motsetning til gjentatt eksponering (eksperiment 3). Transkriptomanalyse av mukosale vev (skinn og gjeller) viste at PAA trigger en sterk immunologisk respons. Den etablerte gjellekulturmodellen egner seg til å teste mukosal respons mot oksidasjonsmidler (som PAA vs H2O2). PAA hadde amøbicid effekt mot P. perurans. Effekten av PAA var påvirket av flere faktorer (som tetthet, temperatur, lys). PAA ødelegger amøbens cellemembran. Nedbrytingen av PAA var påvirket av en rekke faktorer inkludert lys, fisketetthet og salinitet. Forsøkene viste at PAA nedbrytes signifikant raskere enn H2O2. Resultatene fra forsøkene indikerer at PAA er trygt for laksen og er et potensielt lovende medikament mot AGD med lav miljømessig risiko.